På nytt album utforsker fadostjernen sin angolanske bakgrunn og lar seg inspirere av artister som Oslo Worlds favoritt Bonga.
Ana Mouras stemme har nådd langt. Ikke bare er hun en av verdens mest anerkjente fadosangere i dag. Hun har også sunget med artister som Rolling Stones, Caetano Veloso, Gilberto Gil, Herbie Hancock og Prince, hun har tolket låter fra andre tradisjoner og er mer enn noensinne en artist som ikke ser grenser for sitt kunstnerskap.
Moura vokste opp i et musikalsk hjem og begynte å synge allerede som fireåring. Fadoen var med henne, samtidig som hun eksperimenterte med andre sjangere og tok musikkutdanning. Etter å litt tilfeldig ha ramlet inn på en fadokveld på en lokal bar, ble hun invitert til å synge på Senhor Vino, et klassisk fadohus uten mikrofoner, men med tente lys, god mat og et dedikert, lyttende publikum. Det var her hun lærte å improvisere og finne opp nye rim til klassiske fadomelodier. Det var også her hun møtte gitarist Jorge Fernando, som allerede hadde jobbet med de største fadosangerinnene, som Amalia Rodrigues, og som senere ble Mouras produsent. Debuten kom i 2003 med “Guarda-me a Vida na Mão”, og med oppfølgeren “Para Além da Saudade” i 2007 ble hun et av de virkelig store navnene i Portugal. Bølgetoppen var imidlertid ikke nådd riktig ennå - “Desfado” kom i 2012, den var produsert i samarbeid med Larry Klein, kjent fra Joni Mitchell-katalogen, og inneholdt også en bemerkelsesverdig tolkning av Mitchells “A case of you”. Med det albumet skjøt hun virkelig gullfuglen - den var en global suksess, den solgte til seks ganger platina i Portugal, og gjorde at Moura ved tiårets ende var den portugisiske artisten som hadde nådd størst suksess i hjemlandet på 2010-tallet.
"She looked and sounded tremendous, stalking the stage in long, glittering gowns (first black, then white) and revealing a voice that can switch from soulful melancholia to jollity."
Robin Denselow, The Guardian
Fado har en opplagt spesiell status i hjemlandet, og Moura representerer både på plate og live den store bredden i uttrykket og alt man elsker ved det - fra virkelig enorme følelsesladde øyeblikk til dans og ekstase. Men Moura har også tatt inn innflytelse fra jazz, funk, flamenco og samba, og hennes ferskeste låt, “Andorinhas”, følger denne tråden videre idet hun gransker familierøtter fra det afrikanske kontinentet og viser innflytelsen en artist som Angolas store sanger Bonga har hatt på henne. På den måten utfordrer hun ideen om renhet som gjerne kan hefte seg ved store nasjonale tradisjoner som fadoen - og hun gjør musikken sin aktuell for stadig nye lyttere.
