Jane Birkin

Jane Birkins liv inneholder nok triumfer, tragedier og avstikkere til å fylle en hyllemeter med bøker og album, men 2020-prosjektet «Oh! Pardon, tu dormais...» var faktisk første gang den engelske skuespilleren og sangeren spilte inn sine egne tekster. Det var den franske kultmusikeren Etienne Daho som endelig overbeviste henne om å gjøre det, og om å ta utgangspunkt i skuespillet med samme navn som Birkin skrev for 20 år siden. Det er blitt et verk preget av sensibiliteten og livserfaringen som man kan se for seg, fra en enestående skikkelse i europeisk popkultur.

Jane Birkin har vært booket to ganger tidligere på Oslo World, men begge ganger har det blitt avlyst på grunn av uforutsette hendelser. Det gjør oss ikke mindre henrykt over å kunne invitere henne tilbake - alle gode ting er som kjent tre.

Kanskje vil det være koketteri å starte et annet sted enn med 1969-singelen “Je t'aime... moi non plus”, starten på det musikalske samarbeidet med Serge Gainsbourg, som også var hennes livspartner i en periode. Den låta ble åpenbart et stykke vaskeekte skandale da den kom, forbudt på radiostasjoner i flere land, i stor grad basert på innsatsen Birkin legger for dagen med en ikonisk hvisking som var uhørt i sin tid, og som selv i dag har beholdt noe av sprengkraften sin. Men dette var også bare startskuddet på det musikalske samarbeidet mellom Gainsbourg og Birkin, et kunstnerisk partnerskap som to år etter “Je t’aime” kulminerte i det legendariske albumet “Histoire de Melody Nelson”, et nesten surrealistisk erotisk tankespinn om hva som hender når Birkin-karakteren Melody Nelson kolliderer med Rolls Roycen til Serge Gainsbourg. Innlevelsen dette er blitt fortalt med, i tillegg til de banebrytende arrangementene til Jean-Claude Vannier, har gjort Melody Nelson til en av de aller største albumene innenfor kunstpop, du finner spor av det hos Beck, Air, Stereolab, og så videre.

Selv om Gainsbourg er en åpenbar, og til syvende og sist tragisk, gjennomgangsfigur i Birkins kunstnerskap, strekker det seg langt utover det. Hun spilte i den revolusjonerende kunstfilmen Blowup av Michelangelo Antonioni i tillegg til filmer som Wonderwall og Kaleidoscope på 60-tallet, og har siden hatt en aktiv karriere på filmlerretet, for eksempel i Agatha Christie-filmatiseringene Mord på Nilen og Solen var Vitne. På åttitallet tok hun også til scenen som skuespiller for første gang, og det er som nevnt her kimen til fjorårets album etter hvert oppstår. Utallige kunstneriske samarbeid, engasjement for Amnesty under AIDS-epidemien, hennes første ekteskap med James Bond-komponisten John Barry, den ikoniske Hermés-vesken hun har fått oppkalt etter seg. Det er et sammensatt, rikt liv, med en kunstnerisk kjerne som hun fremdeles forvalter: Et sorts intimitetens opprør, en vilje til å være helt naken i musikken, som rett og slett endret måten platelyttere tenkte at stemmer kunne fremstå på. Det finnes knapt noen større bedrift i pophistorien enn akkurat dét.

Takk til Institut français de Norvège for økonomisk støtte til konserten.