Sanger om trøst og overlevelse på umesamisk.
Katarina Barruk er en av de sentrale unge artistene fra Sápmi i dag. Hun er kjent for en hardtslående, men også smidig og jordnær blanding av popmusikk, tradisjonell joik og improvisasjon. Hun vokste opp i Lusspie (Storuman) og Gajhrege (Gardfjäll), men bor i dag i Oslo, og det siste tiåret har hun spilt konserter over hele Europa.
Barruk vokste opp på et sted der nesten alle snakket svensk. Da hun var ung var det ingen venner å dele morsmålet umesamisk med. I dag er språket på UNESCOs rødliste over utrydningstruede språk, men mange umesamer nekter å gi opp kampen - og Barruk står på barrikadene som artist og aktivist. Hun er en av få unge mennesker som snakker det flytende i dag, og har vært med på å arrangere møter der folk kan pratiskere språket i tillegg til å fremme språksaken gjennom musikken sin.
I 2020 mottok hun den prestisjetunge “SKAPs Kulturbärarpris” for arbeidet sitt. “Jeg bruker ikke egentlig umesamisk i musikken min for å bevise noe,” har hun forklart i intervjuer. “Det handler mer om å være meg selv. Det er en måte å invitere vennene mine, og publikum, inn i universet mitt hvor umesamisk er normen, høyst aktuelt og levende.”
Gjennom årene er mange lyttere blitt grepet av Barruks kraftfulle, klare røst. Hun har laget musikk for Gwangju-biennalen i Sør-Korea, og sammen med de norske produsentene Arnljot Nordvik og Christo Stangness har hun fullført sitt andre album, oppfølgeren til den kunstferdige 2015-utgivelsen Báuros. “Når jeg opptrer, får jeg indre bilder av steder, mennesker og hendelser. Jeg forsøker å ta med meg publikum dit, og invitere dem inn i min følelsesmessige tilstand. Jeg tror mange har vent seg til samtidens ståk, og jeg ønsker å finne frihet fra det i musikken min, et pusterom hvor folk kan finne ro og hvile”, har hun sagt tidligere. Denne høsten tar hun med seg dette pusterommet til Riksscenen under Oslo World.
