Pongo + Ami Yerewolo (Mali/Portugal/Angola)

PONGO er en av verdens fremste kuduro-artister, vokalisten på den gigantiske klubb-hiten “Kalemba (Wegue Wegue)” og et av de råeste talentene fra den portugisiske musikkscenen akkurat nå.

Hun ble født i 1992, og vokste på nittitallet opp i et Angola som var preget av borgerkrig. I nabolaget hennes Cuca, i Luanda, distraherte innbyggerne seg med musikk og dans, særlig semba og kizomba. På søndager var det dansekonkurranse og 8-år gamle Pongo briljerte, sammen med faren sin. Minnene fra denne tiden kan høres i musikken hennes og oppleves på konsertene - som gjerne ender opp i voldsomme dansefester.

Familien måtte likevel flykte fra krigen og de endte opp i Lisboa. Som tenåring, på vei til skolen, ble hun kjent med en guttegjeng kalt “Denon Squad”, som pleide å synge og danse for å tiltrekke seg oppmerksomhet fra jentene som gikk forbi. Pongo ble med i gjengen, først som danser, før hun begynte å synge da gruppa fikk små spillejobber på nabolagsfester i området.

Da Pongo begynte å utforske klubbscenen i Lisboa tok det ikke lang tid før hun bemerket seg på den lokale kuduro-scenen - et transatlantisk hybrid av hip-hop, house, zouk og soco. Bare 15 år gammel debuterte hun på vokal, på monsterhiten “Kalemba (Wegue Wegue)”, med Buraka Som Sistema. Låta har har vært en gjenganger på klubber over hele Oslo og verden siden.

Etter suksessen gikk Pongo solo, på et tidspunkt der musikkscenen i Lisboa begynte å bli dominert av musikk fra de portugisisk-talende delene av Afrika. Byen inneholder en blanding av postkoloniale nasjonaliteter og musikk fra Angola, Guinea, Kapp Verde og Mosambik preger i større og større grad musikken på en måte som ville ha vært vanskelig å se for seg for få år siden. Pongo er en del av denne utviklingen og har utviklet seg til en av de mest spennende artistene innenfor progressiv kuduro, hvor hun tilfører inspirasjon fra barndommens musikk i Angola, mikset med langa, zaïco, EDM, dancehall og tribal pop.

Det er en fullblods artist med nærmest ubegrenset potensial vi hører på EP-en “Baia”, som kom ut i 2019 til strålende mottakelser. Debutalbumet slippes like før konserten på Oslo World og Blå 4. november.

Ami Yerewolo, som spiller på Blå samme kveld er en av Malis fremste rappere og en forkjemper for kvinners rettigheter både av og på scenen.

Det er ikke nødvendigvis rap som faller en inn først når man tenker på all musikken som kommer fra Mali, men ting er i endring, og Ami Yerewolo er blant de mest fremtredende artistene bak endringen. Hun er Malis fremste kvinnelige rapper for tiden, men når folk har forsøkt å sette merkelappen “Malis eneste kvinnelige rapper” på henne, har hun protestert på forbilledlig vis: Ved å grunnlegge en hip hop-festival i hjemlandet, med kun damer på plakaten. Hun har mottatt et drøss av priser, både for musikken sin og rollen hun har tatt i arbeidet for kvinners rettigheter.

Yerewolo vokste opp i den lille byen Mahina. Bestefaren Sidi Danioko ble en nøkkelfigur i livet hennes, en mentor og beskytter som ba henne om å kjempe for sin egen frihet, selv om det kunne bli ensomt. I 2013 avsluttet Ami Yerewolo studiene i regnskap, forlot familiens hjem for å bo alene og bestemte seg for å bli en profesjonell rapper. Det krevde mot. Kanskje det er derfor hun valgte å kalle firmaet sitt, som fremmer kvinnelige musikere i Mali “Denfari Events”. På bambara betyr “denfari”, “et barn som ikke er redd for utfordringer”.

Da hun ble invitert til å bli en del av rapkollektivet 223, ledet av en av hennes helter, rapperen Yeli Fuzzo fra Fanga Fing, takket hun nei. “Som kvinne må du kjempe for å få det som du vil”, har hun sagt. “Det var uaktuelt for meg å bli noen andres slave.” Like etter ga hun ut debutalbumet “Naissance”, etterfulgt av enda et soloalbum og et samarbeid med Amazone d’Afrique. Med sitt siste album “AY”, som kom ut våren 2021, på Blick Bassy sitt nye plateselskap, er planen å erobre resten av verden.

Vestafrikanske instrumenter som kora, ngoni og yebara blandes med rapping på en miks av bambara og fransk, gjerne om kontroversielle temaer som sexisme og urettferdighet. “Jeg er ikke veldig politisk”, har hun sagt tidligere om temaene i låtene. Men omstendighetene har utfordret det utgangspunktet. Den politiske misnøyen i Mali er stor, valgresultater er blitt trukket i tvil, borgerkrig har truet og kollapsen i tillit til president Ibrahim Boubacar Keita, har kulminert i et raseri som ikke kan ignoreres, selv av artister som ønsker å holde seg utenfor. Låter som ‘Lettre Ouverte’ (‘Åpent brev’), som åpner med utropet ’Trop, c’est trop!’ (‘nok er nok!’), målbærer en frustrasjon som finnes i befolkningen - og viser at Yerewolo er blitt en rebell av nødvendighet.

Hun har nådd lyttere over hele det afrikanske kontinent. Nå er hun klar for å komme til Norge for aller første gang.