Stian Carstensen

Ironisk nok finnes det knapt noe mer overbrukt ord i presseskrivtradisjonen enn “unikt”. Det handler ikke bare om mangel på språklig fantasi, tingen er jo også at man en gang i blant støter på musikkmennesker som virkelig er enestående - som lar seg sammenligne med lite annet enn seg selv, eller som nettopp fyller gamle floskler med nytt, glødende innhold. Ta Stian Carstensen, for eksempel. “Multiinstrumentalist” er et ord som gjerne brukes om noen som klarer seg helt fint på flere instrumenter. Stian Carstensen kommer fra fire generasjoner med trekkspill på morssiden, fem på farssiden, og forbindes kanskje mest med dette knottevidunderet, men han er også en av de mest egenartede musikerne vi har på banjo, på gitar og på pedal steel. Man kan nesten bli svimmel av å se ham spille, for eksempel i det virtuose kultbandet Farmers Market, som i flere tiår har bygd sin egen musikalske Il Tempo Gigante som de har rast gjennom musikkhistorien med. Ser man Carstensen live, for eksempel med trioen Gammalgrass, kommer de verbale og musikalske innfallene på innpust og utpust, både mellom og under låtene. Men minst like definerende som denne på alle måter rappe musikalske humoren, hvor han leker gjemsel med kunstmusikk og impromusikk, er den dype kjærligheten til folkemusikk, til såkalt lavkultur, til svisker og gamle melodier og former for musikk som tradisjonelt sett har levd på veiene, langt unna institusjonene. I inspirerte øyeblikk, og dem er det mange av i Carstensens verden, snur han opp ned på den musikalske verdikjeden, men om publikum måtte kjenne på vektløs tilstand underveis kan de alltid stole på at den musikalske kosmonauten bringer dem trygt hjem igjen.