Årets tema: Rebeller
Årets festivaltema er “Rebeller”. Det vil dreie seg om når musikken blir opprørsk - og når opprøret blir musikalsk.
Det føles som et passende tidspunkt for å rette søkelyset mot rebellens rolle i samfunnet. Det siste året har lydighet til myndigheter og til samfunnsveven ofte blitt sett på som en dyd av nødvendighet. Opprøret er ikke bare blitt knyttet til legitime demokratiske ytringer og protester, men også et potensielt farlig opprør mot en felles virkelighetsoppfatning. Kortene er blitt blandet. Vil du, når vi ser tilbake på det som har skjedd siden starten av 2020, tenke på BLM-protestene eller stormingen av kongressbygningen når du tenker på begrepet rebeller? Vil du tenke på protestene mot arrestasjonen av Alexei Navalny i Russland, polske protester mot abortrestriksjoner, feministiske opprør i Chile, eller vil du tenke på vaksine- og smittevernskepsis?
Sammensuriumet er en påminner om at rebellen aldri har vært kun det ene - mange opprørsikoner har også vært reaksjonære skikkelser. Når de allikevel ender opp med å bli symboler på noe samfunnet til enhver tid trenger, er det fremdeles relevant i 2021: Årene fremover vil også handle om å trene opp igjen demokratiske muskler. Vi må finne igjen motstand mot ensrettingen og ulikheten pandemien og pandemihåndteringen både har synliggjort og satt fart på.
For Oslo World blir det naturlig å rette fokuset mot skikkelsene og opprørsbevegelsene som snakker på vegne av utsatte minoriteter, som er høye og tydelige stemmer på vegne av marginaliserte grupper. Det er også naturlig å se på motstand i bybildet - ikke minst i Oslo, hvor kreftene står steilere mot hverandre enn de gjorde for bare noen år siden. Ikke minst ønsker vi å se på rebellens rolle i musikken.
Folk som skatter musikkens sprengkraft høyt plasserer gjerne musikken i sentrum av samfunnsendringer, ser på den som selve drivkraften. Det er fristende for en musikkfestival å gjøre det samme, særlig en som ofte jobber med artister fra en rekke steder i verden hvor store endringer skjer. Men det er som oftest naiv historiefortelling. Det ignorerer hvor seige drivkrefter som ligger bak all endring og til en viss grad ignorerer det også at musikk like gjerne kan brukes som våpen av makthavende, av det bestående. Det er riktigere å si at musikk nesten alltid forteller sine historier der opptøyer skjer.
På Oslo World inviterer vi også i år stemmer som, enten de vil det eller ikke, er blitt viktige symbolske skikkelser i frihetskamp rundt omkring i verden. Mange har spilt enormt krevende roller, som stiller sentrale problemstillinger, for eksempel om eierskapet til eget kunstnerskap, under en skarp lupe. Vi ser ofte på rebellen som en skikkelse med en ubendig trang til opprør mot det bestående, men om man kikker nærmere på historien finner vi også et vell av mennesker som simpelthen havner i den posisjonen, fordi de ikke har noe valg, fordi virkeligheten krever det av dem.
Rebellen er en av de mest elskede arketypene i musikkhistorien. Selvsagt er den det. Rebellen bringer oss videre, gjør ting ubehagelig for det kunstneriske establishmentet eller for et publikum som er blitt for bedagelig. Rebellen krever plass til noe annet, noe nytt. Men opprøret kan gå motsatt vei - rebellen kan være en skikkelse som sier nei til det nye, som skuer bakover, som peker på tradisjoner eller fremgangsmåter vi har glemt. I samtidens øyne kan også den kunstneriske rebellen fremstå som reaksjonær. Musikkhistorien er full av hendelser vi liker å kalle revolusjoner. Noen ganger kan det dreie seg om en tilbakevending til grunnverdier, andre ganger byks fremover, enten det er i form av teknologiske nyvinninger, utvidelse av det musikalske språket eller en synliggjøring av utøvere som tidligere ikke har hatt tilgang på oppmerksomhet. Retningen utviklingen går i er ikke alltid så nøye - i musikk er bevegelsestrangen i seg selv noe vi ikke klarer oss uten. Artistene som skaper bevegelse blir helter og skurker, men når musikkhistorien skrives, er det i stor grad disse figurene vi forteller den gjennom.
Det er en av mange måter den musikalske virkeligheten er enklere enn den politiske virkeligheten rundt. Oslo Worlds mandat er å sikte seg inn på grensetraktene mellom der - og i år vil det dreie seg om når musikken blir opprørsk - og når opprøret blir musikalsk.
